Det hårsåre samfunnet og frykten for egen skygge
Det var en tid, for ikke så alt for mange år siden, da man kunne gjøre og si omtrent hva man ville uten at folk ble støtt, rystet og såra for den minste lille ting. Jeg snakker naturligvis ikke om kriminalitet, men om de hverdagslige tingene. Personlige ytringer, avisartikler og programmer på fjernsynet kunne tidligere inneholde det meste, og folk lot seg ikke provosere så til de grader som i dag.
Det var en tid da det ikke fantes en enste norsk film uten minst én scene med en pupp i. I dag er det nesten utenkelig, uten at aldersgrensen er skrudd opp, og advarsler blir gitt. Vi har heldigvis ikke nådd amerikanske tilstander enda, men tro meg, det kommer!
Kan man i dag si noe som helst uten at det er noen som reagerer? Det tror jeg ikke. Andres rett til å reagere på noe de ikke er enig i støtter jeg 100%, men samtidig forbeholder jeg min rett til å si min mening. Man har interesseorganisasjoner for den minste lille ting, og så snart man går litt på tvers av disse kommer reaksjonene. Hvilket, som nevnt er greit, men det jeg ikke forstår er hvorfor man skal gå ut og beklage hva man har sagt? Har vi en iboende trang til å bli likt av alle, eller er vi så redde for å støte noen at vi har fått en ryggrad av gelé? Vi er raskere med å legge oss flate og unnskylde opp og ned i mente for den minste lille fillesak. Ett eksempel er artikkelen Stortingsrepresentant videresendte mykporno – HVA SÅ? En kjedemail med et par pupper i som ble videresendt. Jøje meg, dette får verden til å rase sammen! Sitat fra artikkelen: “Det var dumt og leit og ubetenksomt (…) Jeg legger meg fullstendig flat og beklager det hele”. Er dette så unikt at man må legge seg flat og beklage? De enesta han bør beklage seg overfor er IT – avdelingen, da han begikk et brudd på regelementet. Her virker det som om han legger seg flat og ber aller nådigst om tilgivelse fra en hel nasjon. Sprøyt fra ende til annen!
Jeg mener ikke her å si at man ikke skal beklage om man gjør feil eller støter noen. Det jeg reagerer på er den overfølsomheten man har overfor ytringer, og hvor redd man er for at andre reagerer med man sier og mener. Vi er så raske med å beklage og slikke folk opp etter ryggen at man glemmer å se ting i et større perspektiv. Denne holdningen er en trussel mot ytringsfriheten!
Endringer i blasfemiparagrafen er et eksempel på reduksjon i ytringsfriheten. Sp-leder Liv Signe Navarsete ror så sjøsprøyten står etter en uttalelse i forbindelse med strid om fjerning av blasfemiparagrafen. Uansett hva som virkelig har skjedd så har Sp uansett fjernet en lydfil fra hjemmesiden sin hvor riktig ordlyd kunne høres. Er de redde for å støte noen mon tro? Regjeringen ønsker å fjerne blasfemiparagrafen, og i stedet skal rasismeparagrafen utvides til å gjelde «angrep på religion eller livssyn». Naturligvis, de stadfester at angrepet på en religion eller livssyn må være alvorlig for at det skal omfattes av loven, hvilket er viktig å få med, men å lage en slik lov i utgangspunktet sender visse signaler, nemlig at man ikke skal få lov til å si og mene hva man vil. Dette er et skritt i en retning hvor veien bare blir smalere og smalere. Alt kun på grunn av frykt for å støte noen. Det er viktig å være klar over at jeg snakker ikke om trakasering, diskriminering eller rasisme, for det hører under en helt annen kategori. Vi har fått et samfunn bestående av absolutter. Man er enten snill og grei, eller styggemannen selv. Hvor er det blitt av nyansene?
Jeg skrev i overskriften at vi er blitt redde for egen skygge, men jeg har en krypende misstanke om at vi har en del mennesker her i landet, både i media, på tinget og i de tusener av organisasjoner rundt om, som ikke kaster skygge i det hele tatt.
Twingly:
